Identitetsutvikling og Ungdomsalder:

Identitetsutvikling:

Personlighet:

Menneskets tanker, følelser og væremåte er karakteristiske deler av og trekk ved personligheten vår. Personligheten vår avgjør hvordan vi fremstår og presenteres for samfunnet og omverdenen, og andre mennesker danner seg en oppfatning om oss på grunnlag av den. (Imsen, 2001, s. 272).

Selvet:

Selvet er det fundamentet hvert menneske står på, altså bærebjelken i vårt indre. Selvet er noe aktivt og dynamisk (aldri statisk!) som påvirker hvordan vi opplever ting, hvordan vi oppfører oss i forhold til de sosiale omgivelsene som er rundt oss, og noe som bevarer oss som integrerte mennesker i samfunnet (Imsen, 2001, s. 273).

Teoretikeren George Herbert Mead skilte mellom selvet som subjekt («I») og selvet som objekt («me»).
Den subjektive siden av selvet (Jeg’et) er sentrum for den indre motivasjonen, og det er jeg’et som tar initiativ og som handler. Jeg’et har muligheter, noe som betyr at det kan skape og gi inntrykk for vår iboende aktivitet. Det subjektive selvet er handlende, men ubevisst.

Den objektive siden av selvet derimot kan sees på som den bevisste selvopplevelsen, iakttakelsen av seg selv som objekt. Individet beskriver og vurderer seg selv. Vi beskriver og vurderer oss selv på selvstendig basis, og vi er også bevisste i observasjonen av oss selv og andre.

Det skjer en stadig veksling, en «dialog» mellom de to sidene av selvet. Det jeg’et vil kunne finne på å foreta seg (et ønske om en handling), er avhengig av den bevisste selvopplevelsen (vurderingen av seg selv). Eksempelvis vil ikke en avgangselev fra videregående kaste seg i gang med et langt og utfordrende studium, hvis han/hun ikke har en viss oppfatning om at evnene og kunnskapene han/hun har strekker til. Her danner det objektive meg’et et filter for jeg’ets aktivitet.

Normalt vil det være samsvar mellom de to planene, og en kan da si at personen har en «realistisk selvoppfatning». Da er det samsvar mellom reelle evner og det en tror om sine evner.

Modellen viser forholdet mellom de to sidene av selvet. Hentet fra Imsen, 2001. 

Selvoppfatning:

Selvoppfatning er en persons oppfatning (persepsjon) av seg selv. Selvoppfatningen inkluderer «den sosiale meg», altså den oppfatningen personen tror andre har av seg selv, og «den egentlige meg» - den selvoppfatningen personen har på grunnlag av egen selvvurdering.

Sosial forankring av selvet:

Alle mennesker er sosiale vesener, og våre personligheter formes i samspill med omgivelsene våre. Selvet fungerer ikke i et vakuum, så hvis vi vil forstå selvet må vi se det i en sosial sammenheng, altså hvordan personen oppfatter seg selv i forhold til sine omgivelser. Med dette menes at selvet er sosialt forankret.

Herbert Mead hevdet at fordi selvet utvikles i en tett samspillprosess med omgivelsene, er selvet å oppfatte som en sosial struktur – og ikke en medfødt egenskap.

Fenomenologisk oppfatning av selvet: Combs og Snygg (1959).

Innerst inne i strukturen om selvet finner man en kjerne som kalles selvbegrepet. Selvbegrepet omhandler individets høyst private, integrerte og komplekse oppfatning av seg selv – «den virkelige meg».

Videre finner man det fenomenologiske selvet, altså det miljøet personen oppfatter som en del av seg selv. Slike miljø kan for eksempel være skolen, familien, håndballaget eller gjengen.

Begge disse selvene er igjen deler av de perspirerte omgivelsene, som vi er bevisst og som vi står i gjensidig forhold til. Dette kan være fjernere omgivelser som vi ikke nødvendigvis har et stort forhold til, men som vi fremdeles oppfatter som en del av oss selv. Selvet strekker seg med andre ord lenger enn den fysiske kroppen.

    Hentet fra Imsen, 2001.

Hvordan formes selvoppfatningen?

Vi mennesker observerer ikke oss selv direkte, det er andres reaksjoner på oss selv vi observerer. Vi lever oss inn i den andres sted, og ser oss selv fra andre menneskers synsvinkel. På grunnlag av andres reaksjoner på oss selv, «lever vi oss inn i» hvordan andre vurderer oss, og det er det vi ser som danner grunnlaget for vår «objektive» selvoppfatning. Denne prosessen er kalt speilingsteorien.  

For at den «andres» vurdering skal angå mitt selvbilde, må det være en person som betyr noe for meg på en eller annen måte. Det er her konseptet Signifikante andre («significant others») kommer inn, og lærere er eksempler på slike i skolen, mor og far i familien osv.

Hva er identitet?

Å ha identitet vil si at en kjenner seg selv, og vet hva en står for. Identiteten vår gir oss en følelse av tilhørighet i forhold til fortid, nåtid og framtid, samtidig som det innebærer å ha en stabil og trygg selvoppfatning der man er bevisst sin sosiale forankring.

Eriksons teori om personlighetsutviklingen:

Erikson deler livsløpet og personlighetsutviklingen vår inn i åtte faser, også kalt menneskets åtte aldre. I hver periode er det ett karakteristisk personlighetsaspekt som trer i forgrunnen, og periodene er preget av hvert sitt personlighetsproblem og sin spesielle krise. Med krise menes nødvendigvis ikke en trussel eller katastrofe, men heller at selvet har fått en ny dimensjon eller et nytt perspektiv. I hver periode er det to mulige utfall av utviklingen av personlighetsaspektet, der den ene er positiv og den andre er negativ.

Hentet fra Imsen, 2001

Ungdomsalder: 

Ungdomsfasen er kjennetegnet ves spesiell vekt på identitetsdanning. Ulike livsstiler står sentralt i en slik utprøving. Identiteten vår uttrykkes gjennom livsstil, gjennom væremåte, konsum og fritid og får dermed en sentral plass i en slik forståelse, som kjerne i danning av livsstiler (Heggen, 2012, s. 63)

For å lese mer om ungdoms identitetskonstruksjon gjennom forbruk og globalisering, les kapittel 4 og 5 i Risiko og Forhandlinger (Heggen, 2012, s. 58-91).

Ungdomsfasen er en periode preget av mobilitet og endring. Det er en livsfase for nye prosjekter.        

Marginalisering: sikter til en person eller en gruppes plassering innenfor ulike sosiale strukturer. En marginalisert person mister som regel kontakt med mennesker som ikke er marginalisert, for eksempel venner, kolleger, naboer osv. I en slik forstand innebærer marginalisering å være plassert i posisjoner som begrenser tilgangen til økonomiske, sosiale og politiske ressurser.
Eksempler på dette for ungdom i skolen kan være at en blir sett på som en «skoleskulker», en «nerd», «lærerens yndling» og så videre, og derfor blir holdt utenfor elevgruppa (Heggen, 2012, s. 120-121).

Sosial ekskludering: en alvorlig og ofte varig tilstand der en er utenfor en sosial struktur (Heggen, 2012, s. 121).

Stigmatisering: En form for kulturell stempling som gjør at folk blir sett ned på eller sett skeivt på fra andre i de miljøene der de ferdes. Opptrer gjerne i tre former; spesielle fysiske kjennetegn eller handikap, egenskaper som blir oppfattet som negativt (holdninger og/eller handlinger) eller assosiasjon med bestemte grupper i samfunnet (bander, gjenger, religiøse grupper, etniske grupper) (Heggen, 2012, s. 135).

Stigmatisering opptrer gjerne i to faser; der først en eller flere personer i miljøet danner seg en oppfatning om vedkommende («labelling»), for så at individet til slutt identifiserer seg med egenskapen, og dermed oppfører seg deretter slik at egenskapen blir sann («Self-fulfilling profecy»).